For første gang på så lenge jeg kan huske, står jeg overfor en annerledes utfordring i livet – det er ikke en uvanlig en, men det er en som jeg sjeldent har latt meg selv føle på – og stå ovenfor. Den siste uken er det flere som har spurt om jeg har det bra – og også om hvorfor jeg ikke lengre er personlig her inne. Og det skal jeg forsøke å sette ord på ♥

Jeg har det alltid bra, jeg er positiv, livsglad og alltid sterk – men jeg har hatt det bedre. Jeg er sårbar, sliten og på randen av å føle meg utbrent – og nå tillater jeg meg å skrive det også. Normaltvis er den sårbare Lene kun for de nærmeste som jeg føler meg trygg hos. De som vil mitt aller beste. Det er vanskelig å blottlegge seg for en offentlighet som kanskje ikke alltid vil det.

Det er ikke noe spesielt som har skjedd i livet mitt, jeg har rett og slett bare innsett at i blant må jeg, som alle andre – tørre å kjenne på de vonde følelsene i livet. Tørre å stå plantet i det, til det går over – ikke rømme fra det, som jeg alltid gjør.

Jeg har et høyt tempo, et høyere tempo enn de fleste. Jeg tillater meg sjeldent å føle på de såre følelsene som noen ganger kommer som skarpe kniver i både og hjerte. Jeg vil ikke. Jeg vil være sterkest, jeg vil ikke være svak.

Når jeg har det vondt, lapper jeg som regel over ved å være over-sosial. Og det er det absolutt ikke noe galt i, det hjelper å omringe seg med mennesker man verdsetter over alt i livet. De som gjør at man puster og lever. Samtidig så må man, i det stille, og ensomme, også tillate seg å kjenne på det som ikke føles bra. Man kan ikke alltid være på topp.

Akkurat nå har jeg valgt min egen .. kall det ulykkelighet i mangel på et bedre ord. Det burde jeg i og for seg være stolt av – men nå klarer jeg ikke se det. Jeg klarer ikke å føle meg stolt. Av og til må man ta valg i livet som man kanskje ikke vil, men må for fremtiden. Alt er en læring, I guess. Og alt for en grunn. Intuisjoner som gjør at man tar valg, er gull verdt – men også fryktelig vondt til tider, meningsløst. Helst bare noe man vil skyve under ett teppe, la bli der og aldri ta det frem igjen. Men realiteten er jo der uansett hvor hardt man prøver.

Når jeg var liten jente, 4 år gammel – husker jeg at jeg var på besøk hos tanten min. Det er som jeg kan se hele bildet her jeg sitter og skriver. Det er i hvertfall sånn jeg husker det.. Jeg fikk en telefon fra mammaen min, med store ord som jeg aldri kommer til å glemme. De sitter som sår i hjertet og i sjelen. Liten jente – tøffe ord. Mamma skulle reise, hun og pappa skulle skille lag.  Den dag i dag er det jo det som er normalt for meg, at de ikke er sammen – og jeg kunne ikke vært foruten den familien jeg nå har fått idag på grunn av dette. Og jeg har verdens beste forhold både med mamma og pappa. Jeg er redd for å være alene. Og det som følger av at jeg som skjør 4 år gammel jente kanskje ikke helt klarte å takle den sorgen som jeg måtte stå ovenfor da. Jeg tror “følelsen av å bli forlatt” av en trygg havn så liten – forfølger meg i voksen alder. 

Nå snakker jeg ikke om å være alene som i å være i leiligheten alene, ha alenetid, Lenetid, reise alene, sove alene, ikke ha kjæreste-alene. Jeg snakker om det store bildet. Det store, skumle bildet hvor man bare er en liten brikke i den store sammenhengen.

De siste ukene kan jeg telle på to hender hvor mange ganger jeg har våknet opp nærmest med panikk om nettene, en panikk som ikke kan beskrives – men det føles ut som jeg er i ferd med å fortale både meg selv og verden.

Selvsagt klarer ikke jeg å være personlig her inne, når jeg ikke har det bra på innsiden. Hvordan skal jeg klare å hente krefter til å dele, motivere og inspirere dere når jeg ikke alltid selv klarer å holde hodet over vannet. Mesteparten av tiden har jeg det bra, er glad og fornøyd – men så kommer følelsene som skjærer gjennom kroppen som en kvalmebølge som ikke vil ta slutt, og jeg ringer til jentene og ber de dra meg ut av det. Jeg tror alle som leser ordene mine, kan kjenne seg igjen. Alle har hatt det sånn, noen har det sånn nå, andre ikke – men vi har alle vært der.

Jeg står ved et personlig veiskille, som jeg må finne ut av. Og det er kun jeg, ene og alene som kan gjøre det. Jeg må sortere, sette ord på, føle og kjenne. Tørre! Og samtidig skal jeg fortsette å blomstre.

52 Comments

  1. Åh, Lene.. Dette var både vondt og godt å lese. Jeg synes det er sterkt av deg å dele slike tanker og følelser. Jeg kjenner meg så godt igjen.. Da jeg var kun ett år skilte mamma og pappa seg, og jeg så ham ikke igjen før jeg ble 20. Har mye bagasje med meg, men evner å se det positive i livet selv om jeg skal innrømme at jeg har det beinhardt innimellom.

    Stor klem fra en av dine faste lesere :-)

  2. Dette traff meg midt i hjertet. Håper du finner roen, og blir kvitt den vonde følelsen. Du har virkelig oppnådd mye med denne bloggen, synes du jobber beinhardt. Ta tiden til hjelp skjønne, så tror og håper jeg at ting snart er tilbake til det gamle. Nyt lillelørdag fine du!

  3. Sara Katrin

    Dette er nok bare en oppfatning, men jeg har en liten følelse på at du er i ferd med å gi opp bloggen din. Det blir mindre og mindre oppdatering, og når det føerst dukker oppe noe, så er det enten interiør, annonser eller reiser det går i.
    Det finnes ikke variasjon lengre..

    Og dette med at du skal være sterk hele tiden, trur jeg ligger i den rollen du har som offentlig person. Du er synlig for alle, ukjente mennesker mener noe om deg hele tiden, de kaller deg et forbilde og at du derfor må være slik og slik. Du presser deg sjøl til å ha følelser som du kanskje ikke ønsker å ha. Du må være sterk fordi alle ser på deg. Du skal ikke være noe pingle, liksom.

    Men vet du hva? Jeg trur folk hadde satt enda mer pris på å få se Lene når hu er litt deppa, nedstemt..faktisk vise at du er et menneske som lever livet på godt og vondt.

    Du sier at det ikke finnes problemer, men kun utfordringer..men det er ikke sant. Alle mennesker har problemer, alle møter motgang og alle opplever nedturer og skikkelig uflaks. Livet er ikke en dans på røde roser. Livet er som en berg og dalbane..full i oppturer og mange nedturer..
    Sånn er livet og det vet du nok selv også.

    Siden du starta bloggen har vi kun sett en side av deg..og det er den overpositive, supersprudlende Lene som takler alt mulig. Du har skrevet om brudd, men likevel har vi alltid sett en smilende og glad Lene.
    Hvor er den Lene som er sårbar og følsom, hu som kan felle tårer på lik linje som alle andre og som faktisk kan ta seg nær av ting som blir sagt av andre? Hu har vi aldri sett.

    Det er ikke det at jeg vil se deg skikkelig ulykkelig, men det hadde værg fint å se en Lene som er faktisk ER sårbar, følsom og lei også..ikke bare hu som klapper i hendene sine og roper JOHOO!!

    Det er ikke skadelig å vise frem følelsene sine. Ikke vær sterk om du føler for å være litt svak. Det er helt greit. Noen ganger trenger vi å være litt svak for å komme oss videre.

    Ikke tenk at følelsene dine skal være privat. Det er ikke det. Følelser er noe vi alle har og de skal vi ikke være redd for å vise frem.

    Du burde høre på Carrie Underwood sin nyeste singel, Cry Pretty. Den handler om nettopp følelser..hør den. Du vil kjenne deg igjen med en gang..tro meg!! Kanskje den kan gi deg en wake up call også.

    1. Det er så sykt at noen forventer at en blogger MÅ skrive om de gangene man er lei seg, eller ikke har det så bra. Det må da være helt opp til de selv? Og om du ikke liker det, ikke gå inn på bloggen? Og de bloggerne som først skriver om at de er ulykkelige, de får høre at man er bortskjemt og sutrete. Du er inspirerende Lene, vær deg selv og del det du ønsker å dele ❤️

      1. Lene Orvik

        Her er jeg veldig enig med deg – men jeg er vel innhabil her :D Hehe.. Tusen takk Rebecca <3 God du er!! Største klemmen til deg!

    2. Veldig enig med Sara Katrin! :-)

    3. Så godt skrevet!
      Håper du kan reflekterer over dette, Lene. Det var i beste mening.

      1. Veldig enig, godt skrevet Sara Katrin! Jeg oppfattet bare kommentaren hennes som positiv og konstruktiv på hva bloggen kanskje mangler – ikke et krav om hva du MÅ vise, men et synspunkt på hva mange lesere kanskje vil se litt mer av – som jo må være lov når man er bloggleser :-) God helg!

  4. Anna Julia

    Takk som deler fine deg! Stol på deg selv og at at det du gjør er riktig – ofte er det å være svak det som blir å være sterk. Tro meg, jeg kjenner meg så igjen i det du skriver. Ønsker deg en nydelig dag, stor klem <3

    1. Lene Orvik

      ÅÅ <3 Takk Anna Julia <3 Stor klem til deg!

  5. Jeg vil påstå at du både motiverer og inspirerer med å være så modig som du er ved å dele dette innlegget det er fint og viktig å tillate seg å føle seg svak innimellom, og ikke minst dele det med andre. Jeg kan bare snakke for min egen del, men når jeg klikker meg inn på en blogg og leser innlegg som dette, som jeg tror veldig mange kjenner seg igjen i, så gir det meg mye mer inspirasjon enn “dagens antrekk” … takk for at du deler!

    1. Lene Orvik

      Tusen takk Siv – og jeg er enig med deg – sånt gir mer enn dagens antrekk <3 :-* Stor klem!

  6. Hva mener du? Du skriver så mye i koder. Personlig veiskille…? Hva betyr det? Om det handler om det evige jaget og stresset, skjønner jeg. Du er alltid på farten og gjør noe. Pust med magen og la ting fall as they may. Slapp helt av. Verden er der når du kommer tilbake

  7. Sender deg en klem <3

    1. Lene Orvik

      ÅÅ goding! TAKK <3

  8. Så tøft av deg å skrive, Lene. Ting vil nok bli mye bedre på den andre siden, kanskje bedre enn de noen gang har vært – men man må gjennom det vanskelige først. Håper det løser seg for deg snart og at våren kan hjelpe litt ekstra til <3 tenker på deg!

  9. Jeg skjønner heller ikke hva du vil frem til, når alt blir skrevet på det “overfladiske”. Hva mener du egentlig?
    Du sa svarene på spørsmålene skulle komme i går..?

    1. Lene Orvik

      Hei Lene, om du har lest innlegget så skjønner du kanskje hvorfor de ikke kom i går :-) Det skrives heller ikke på det overfladiske, man må få være personlig men ikke privat og jeg har ingen plikt til å melde hva det dreier seg om :-) Klem til deg :-)

  10. Tonje Cathrine

    Tøft av deg å dele. Håper du klarer å finne ut hva som gjør deg lykkelig. Livet er vanskelig noen ganger dessverre. Håper du har mange flotte folk rundt deg du kan snakke med. Det hjalp meg i en vanskelig tid. Ta vare på deg selv nå vakre Lene. God klem til deg.

    1. Lene Orvik

      Ja gjett – jeg har så mange fine mennesker i livet <3 Hehe – skjønn du er! Jeg tar vare på – lover :-* Stor klem til deg

  11. Jeg føler også at du skriver i koder. Jeg skjønner at det kanskje ikke er noe veldig stort som har skjedd siden du er nedstemt, men noe må jo ha skjedd. Hva slags veiskille er du i?

    1. Lene Orvik

      Sånn er det bare dessverre, ikke alt man ønsker å dele selv om noen kanskje forventer det <3 Klem!

  12. Elisabeth L

    Dette fikk jeg virkelig vondt av, men samtidig stolt av at du er i stand til å dele det <3 jeg er også sånn, har ingen problemer med å vise mine glade følelder, men de triste, de sitter så langt inne at til og med jeg lurer noen ganger om de eksisterer. Dermed kommer det som et sjokk for mine nærmeste når jeg har hatt det vanskelig, for utenpå ser det jo ut som jeg har det bra hele tiden.. du har sikkert hørt dette mange ganger, men det hjelper egentlig bare å få det ut, som du gjør nå, oppklare det litt for deg selv hva det egentlig som skjer inni deg. Jeg elsker den personlige Lene, og har savnet den tiden du vlogget mye og vi så din sanne personlighet, men samtidig har jeg merket at det er blitt mindre av og skjønner at det må være en god grunn til det. Derfor er dette virkelig satt pris på, at du deler dette med oss når du egentlig ikke er pliktlig til det! Så håper ting går bedre og sender deg en stor klem <3

    1. Lene Orvik

      Elisabeth – du er så fin! Tusen takk for fin kommentar :-) Jeg er veldig flink å snakke om ting – det er ordentlig terapi å få det ut til venner og kjente <3 Du har helt rett <3 Stor klem til deg

  13. Hei Lene
    Jeg har fulgt deg siden du jobbet på Bik Bok i Ålesund.
    Jeg har tenkt i løpet av den siste tiden….Når kommer “smellen”.
    Jeg tenker at du må puste med magen og sette deg ned å skrive hva du egentlig ønsker deg i livet. Du stresser rundt, du er supersosial og innrømmer vel med det at du rømmer fra det som er hverdag. Du takler dårlig hverdagen.
    Du er pen, du har oppnådd suksess, du eier en drømme leilighet. Hvorfor ikke bare akseptere at det er der du er i livet uten å jage og hige etter noe mere.
    Ønsker deg alt godt.
    God klem fra meg

    1. Lene Orvik

      Hei Mie :-) Ja – det kan du si .. <3 Jeg aksepterer der jeg er i livet og vel veldig takknemlig for alt :-) <3 Og smellen skal ikke få komme :-*

  14. Det er ikke normalt å være positiv og glad 24/7. Vi har oppturer og vi har nedturer. Det å ha kjipe dager hører også med, å de kjipe dagene må vi prøve å komme oss igjennom på et vis. Vi må tillate oss selv og kjenne hvordan vi virkelig har det. Det kan være så fryktelig vondt, det er ofte bare lettere å for eksempel å dra ut å være sosial for da legger vi et lokk på det vi føler inni oss. En kjapp fluktvei, men følelser er der og de må vi ikke overse.
    Jeg gikk selv på en STOR smell i noen måneder tilbake. Det smalt ganske hardt! Jeg presset meg selv så mye at jeg klarte ikke mer. Etter dette har jeg lært at det er faktisk lov å si nei, man kan ikke være med på alt. Jeg har også lært at det er ingenting man må her i livet, eller jo du må sove, spise, gå på do og sånne ting.. Men ellers så er det ingenting vi MÅ! Vi lever i et samfunn der vi er fryktelig redd for å gå glipp av noe, vi skal være på hele døgnet. Jeg har klart å komme meg gjennom en tung tid, det har vært frykterlig tungt!! Har enda tunge dager, men det begynner å bli flere av de gode så jeg er på vei i riktig retning. Jeg har akseptert at det å bli seg selv igjen kan ta tid. Ting tar tid.

    Jeg synes det er flott at du forteller hvordan du faktisk har det nå! Det er fryktelig slitsomt å late som at man har det bra, når man ikke har det bra. Ta vare på deg selv, for det er ingen andre enn du selv som kan gjøre det. HUSK DET!
    Sender deg mange gode klemmer <3

    1. Lene Orvik

      Åh Annika, så fint skrevet <3 Lei meg for å høre at du gikk på en smell – det unner jeg ingen. Men fantastisk å høre at du er på vei i riktig retning igjen <3 <3 Og jeg er helt enig – jeg stiller meg selv ofte det spørsmålet faktisk ; MÅ jeg?!

      Nei vi må faktisk kunne si nei, tåle å gå glipp av ting og tillate oss å kjenne på det som ikke alltid er godt også <3

      Lykke til fremover, stor klem og håper du kommer deg ordentlig på beina igjen snart <3

  15. Trist å høre at du har det sånn, håper du finner ut av det! Skjønner godt at du ikke vil dele alt på bloggen!

    1. Lene Orvik

      Tusen takk Anna <3 :-) Man kan dele litt, men ikke alt <3 Stor klem!

  16. <3 <3

    1. Lene Orvik

      Klem til deg Martine <3

  17. <3 Tøft skrevet!! Stay strong, du er et forbilde.

    1. Lene Orvik

      Fine Kaia :-) <3 Takk!

  18. Henriette

    Det er ikke noe hyggelig å lese at du ikke har det bra. Men jeg er enig med en annen her at du snakker mye i koder. En gang i halvåret har du et personlig innlegg om å finne deg selv, finne roen, stresse ned og bare være deg.. starte på nytt.. og så fortsetter alt som før, og du blogger sjeldnere og sjeldnere og gir mindre og mindre av deg selv. Vi har hørt dette før….

    Helt enig i at det hadde blitt tatt mye bedre i mot om du kunne være mer naturlig. Hvordan du ønsker å fremstille deg selv og bilder du legger ut gir et helt annet inntrykk og jeg tror flere enn meg er lei av å bare se den siden av deg. Du har nevnt tidligere at du er den enkle jenta fra Midsund og at du ønsker å vise mer av henne, men igjen er det ikke det du velger å fremstille deg som på bloggen.

    Du sier at du jobber og gjør mer enn de fleste, men det er vanskelig å tro på når du blogger 4-5 dager i uken. Selvfølgelig er det mer bak bloggen enn innleggene, men det gir liten troverdighet når det leserene dine ser er innleggene og det blir færre og færre av det.

    1. Lene Orvik

      Hei Henriette! Jeg tror veldig mange ikke hadde følt seg komfortabel med å blottlegge privatlivet sitt helt og holdent for offentligheten. Noen gjør det – og det synes jeg er fint. Men jeg er ikke den personen :-) At jeg skrev dette innlegget var stort for meg, jeg forstår at noen av dere ønsker mer, men mer kan jeg ikke gi.

      Når det gjelder det andre du skriver så skal du helt og holdent få lov å mene det – og jeg har ikke behov for å forsvare meg hverken ene eller andre veien hva gjelder hvor mye jeg jobber eller ikke. Jeg gjør så mye mer enn blogg som dere ikke ser. Klem til deg :-)

      1. Sara Katrin

        Da er det kanskje greit å ikke dele det heller. Du skaper jo egentlig bare mer spørsmålstegn hos folk. Jeg vet selv ikke hva du prøver å sikte til, og nei – du har ingen plikt til å melde fra om hva det er. Men hva er vitsen med å si A, når du ikke klarer å si B?

        Mener ikke dette for å være stygg i kjeften, men det er vanskelig å forstå hva du sikter til når du kun skal skrive i koder.

        Håper uansett du forstod poenget mitt i kommentaren ovenfor. Jeg mener det ikke som vondt, det er kun ment i beste formening. Ikke være redd for å vise følelsene dine. Vi har dem alle sammen, og du vet at flesteparten av leserne dine backer deg opp når du trenger det :)

      2. Henriette

        Takk for at du tar deg tid til å svare. All ære til deg for at du tør å dele. Jeg skjønner at du ikke kan eller ønsker å gi mer :) Men da blir det også vanskeligere for leserne å forstå når du sier litt og ikke mer. Det fremstår mindre troverdig og som jeg skrev tidligere så ser det ut som at du ønsker å fremstå som overfladisk når det er det vi for det meste ser på bloggen, og ikke som den naturlige Lene som du snakker om med jevne mellomrom.

        Jeg nevnte også over at det selvfølgelig er mer bak bloggen enn innleggene vi ser. Poenget mitt er at mange jobber mye, og det er ikke unikt. Det er et valg man tar og må tilpasse selv ut ifra hva man selv føler man klarer og har kapasitet til.

      3. Lene, du har rett til å dele og formulere tanker og følelser akkurat som du selv ønsker og føler for. Å uttrykke seg selv på egne premisser er bare godt for deg. Det er ingen andre der ute enn deg selv som skal bestemme det uansett hva folk skal mene hele tiden. Å ikke ha respekt for det du ønsker å dele og ikke, syns jeg ikke er verdt å forholde seg til, folk er bare nysgjerrige. Hva så om de ikke forstår hele bilde, det er jo absolutt ikke poenget heller. Hva så om du sier «A» og ikke «B», det er jo ikke intensjonen din bak personlige innlegg heller. La folk mene og si hva de vil, stå for ditt. Jeg har stor forståelse for det du skriver og respekterer det ikke minst. Utover det heier jeg rett og slett bare på deg.

      4. Mari Rønning

        Jeg klikker meg kun innom blogger jeg har lyst til å lese og det er det vel mange andre som også burde gjøre. De bloggene jeg ikke har interesse av å lese/ikke har noe godt å si om holder jeg meg heller unna. Dette er Lenes plattform der hun kun skriver og deler det Lene har lyst til. Liker du det ikke? La vær å kom innom. Til alle de som mener Lene ikke oppfyller kravene deres til å skrive/dele – finn noen andre som gjør det! Dere besøker denne bloggen frivillig. Om Lene vil skrive A, men ikke B, feel free tenker nå jeg. Kjør ditt eget løp Lene <3

      5. Lene Orvik

        <3 <3 <3 Kunne ikke vært enig Mari <3 Stor klem!

  19. Ikke bry deg om de som forsøker å snoke etter detaljer om hva dette innebærer. Det er som du skriver; ikke alle ønsker deg godt. Så mange sjalue nettroll der ute, de burde finne noe bedre og bruke tiden sin på. Det er kjempe stort av deg å dele dette og det gjør deg til en enda bedre person. Jeg heier på deg!

    1. Sara Katrin

      Hvem er nettroll i dette kommentarfeltet egentlig? Jeg kan faktisk ikke se noen. Og hvem skriver i feltet at ingen vil henne godt? Slik jeg kan se det, er det ingen som uttrykker dette, så jeg lurer på hvor du har det ifra?

  20. Kjære Lene. Du har dannet deg et mønster, en vane som er vanskelig å bryte ut av. Dog er det ikke umulig selvsagt, men det krever virkelig en innsats å gjøre endringer med seg selv, tankemønsteret man alltid har hatt og selve livet.

    Du skriver at du alltid skal og vil være sterk ved å ikke la de sårbare følelsene bli en virkelighet i livet ditt. Det skal jeg fortelle deg er rake motsetningen av å faktisk være sterk. Å være sterk går ikke ut på å aldri knekke, aldri falle sammen, aldri føle de vonde følelsene som drar oss mennesker ned i mørket. Å være sterk er å akseptere, innrømme og forholde oss til disse følelsene, jobbe oss igjennom de for så å reise oss opp igjen visere, sterkere og tryggere enn før. Du må huske at kroppen vår vet best, og dersom den forteller deg noe, så bør du lytte. Det er for en grunn at vi føler oss som vi gjør. Å dytte det unna eller lekke lokk over det vil gjøre problemene veldig mye verre, noe jeg merker på energien og vibbene fra deg her inne at du opplever.

    F.eks er det mange som mener det å gråte er en svakhet, så i frykt for å vise svakhet jobber de imot kroppens behov ved å holde igjen og late som de er av stål. Dette er det svakhet faktisk er. Om kroppen har et behov for å gråte er det dummeste man gjør å jobbe imot istedenfor å slippe ut det som trengs. Det er ikke meningen at vi skal holde og stenge inne negative, triste eller vonde følelser, for følelser er energier, og negative/tunge energier skal ut. Alle vil vibrere høyt og ha positive, lette energier i seg, se slik på det. Det viktigste er at man er helt ærlig med seg selv og det man føler og hvordan man har det. Fornektelse er en fiende. Jobb med deg selv og bli kvitt gamle, negative følelser som ødelegger for livsgleden din. Du klarer det, Lene!

    Jeg håper du finner roen, i egen takt med tålmodighet og troen på at du klarer det. Ikke la frykt styre deg, la kjærlighet og alt kjærlighet kan være i en hverdag veilede deg.

    1. Sara Katrin

      Og der kom poenget mitt frem..jeg kunne ikke ha sagt det bedre sjøl.

  21. Kjære Lene.
    For 3 år siden traff jeg murveggen og livet ble snudd på hodet. Siden da har jeg plukket opp bit for bit, men har fortsatt en lang vei å gå. Jeg var også den «flinke piken».
    Jeg håper så inderlig at du finner den hjelpen akkurat du trenger, at du lytter til kroppen din.
    Jeg heier på deg:))

  22. Dette traff meg midt i <3

    Du er sterk! Husk, man er ikke svak fordi man får nok, det betyr bare at man har vært sterk alt for lenge <3

  23. De sterkeste er ikke nødvendigvis de som holder ut lengst for egen stahets skyld, men det er de som tør å være sårbar, ærlig mot seg selv og stå opp for seg selv. Selv den sterkeste løvinne trenger hvile og gjerne litt hver eneste dag.

    På bloggen opptrer du veldig sterk og selvstendig. En dreven ung kvinne som har alt og gjør alt andre jenter bare kan drømme om. Det kan være vanskelig for leserne dine å se med et kritisk blikk på innleggene dine, tenke at du er mer og at du er et menneske med like følelser som alle oss andre. I stedet kan en selv falle ned skråningen ved å kanskje tenke at man selv ikke er bra nok eller har et godt nok liv. Ved at du viser dine sårbare sider, mer personlighet og selvinnsikt tror jeg ikke bare at dine lesere vil støtte deg mer og føle seg selv bedre, men jeg tror du vil få mye igjen for det også. Det blir litt som en terapitime på nett! Dessuten, tviler jeg på at det er noen som vil kommentere uhensiktsmessig og kaldt, hvis så, slett og blokker!

    Du virker som en vakker jenter fra innsiden og ut❤️ Du har så mange gode venninner rundt deg, men du har i tillegg en haug med andre ukjente som også liker deg og støtter deg!

    Namaste, fine deg. God helg når den tid kommer

  24. Du er fantastisk! Alltid hatt så sansen for deg! Og vet du- du er ikke svak. Jeg lærte en gang at man ikke skal kalle seg selv svak. Jeg tenker at du er bevisst på følelsene dine, og at du anerkjenner disse følelsene. Det er ikke å være svak. Overhodet ikke. Du er sterk som anerkjenner de følelsene og modig som tør å åpne deg om de! Du er en fantastisk person som på alle måter er sterk. Uansett dagene. Uansett følelsene. Jeg heier på deg!!!! Alltid!:)

  25. Så flink du er til å sette ord på følelsene dine, sterk er du. Vær stolt av deg selv!

    1. Lene Orvik

      Tusen tusen takk Ingrid :-) <3

Write a comment

Your email address will not be published. Required fields are marked *