Positive mind

Det var en leser som lurte på hvordan jeg alltid kunne være så positiv. Hvordan jeg uansett om jeg møter motgang og har det vanskelig, likevel klarer å være positiv og blid. Hun lurte på om jeg ikke kunne laget et innlegg om dette, hvor jeg forteller litt hvordan jeg tenker. Håper det kan være til hjelp for noen. Jeg er jo absolutt ikke noen ekspert, men jeg har en tankegang som kanskje kan hjelpe på vei! Dette er min oppfatning av ting, det er på langt nær sikkert at dere er enige.

14074438_10157821796620355_616385744_o

For det første skal det sies at jeg alltid har vært en blid jente. Jeg har ikke hatt noen grunn for og ikke være det, og jeg er ekstremt positivt innstilt på livet, og alt det innebærer. Jeg har feks en pappa som jeg ALDRI, og da mener jeg aldri har sett sur. Vi er en veldig åpen og ærlig familie, og det har ikke vært noen sure miner så lenge jeg kan huske. Dette er jo selvsagt forskjellig fra familie til familie, og person til person. Alle har godt av en utblåsning i blant. Det er jo bare menneskelig! Selvfølgelig har jeg også dårlige dager, alle har det. Men jeg har en positiv innstilling til det meste, og en energi som ikke kan måle seg med noe, hehe. Dette har vi jo snakket om utallige ganger før..

Når jeg er sammen med familie, venner, kollegaer og nye mennesker – er jeg veldig blid. Nettopp fordi jeg blir giret av mennesker som gir meg noe, som gir meg glede, som viser personlighet, som har tilstedeværelse. Jeg elsker mennesker! Noe av det kjekkeste jeg vet, er å møte nye mennesker.

Litt om hvordan jeg tenker .. 

Istedet for begrensninger, tenker jeg løsninger. Er det ett problem, tenker jeg som oftest automatisk på en løsning som kan gjøre at dette løser seg likevel. Det gjelder og ikke grave seg ned, å dra ned rullgardina, for da kommer man ingen vei. Av og til, når man møter motgang, må man faktisk bare ta seg selv i nakken og gjøre noe med det. Det er ingen andre enn du selv som kan gjøre nettopp noe med ditt eget problem.

Har du det vondt, og er gjennom en dårlig periode. Vær lei deg, ha det litt vondt, det må man for å komme seg gjennom en sorgprosess. Men ikke gjør deg selv til et offer, ikke sitt hjemme og synes synd i deg selv for lenge, for da blir det en negativ greie, og det er ikke særlig hyggelig .. Hold deg opptatt med mennesker som gir deg god energi, som gjør deg lettere, som du kan prate med om alt. Lette hjertet, du skal se du føler deg mye bedre i etterkant. Planlegg i kalenderen, ha ting å se frem til. Og most important, stå opp tidlig, ha rutiner som driver deg og får deg i gang. Opp og ut – det er den beste medisin for det meste!

14060434_10157821797880355_1976061901_o

Tips i forskjellige situasjoner ..

Har du det litt dårlig med kjæresten, og tenker negative tanker, vil det automatisk bli dårlig stemning når dere møtes. Ja, det hjelper å snakke med venner og familie om problemene man har. Men det aller viktigste man gjør er og faktisk snakke med kjæresten sin. Det er jo dere to som skal finne ut av dette sammen. Vær åpen og ærlig med hverandre. Si akkurat hva du mener og tenker, jeg skal love deg du føler deg så mye lettere etterpå. Kanskje han føler det samme? Eller ikke? Kanskje finner dere løsninger sammen som letter på stemningen?

Har du problemer med en nær venn eller venninne? Ta det med han / henne. Ikke gå og irritere deg, det er så mye lettere om man bare tar problemene på veien, og ikke stuer de unna. Få det ut av verden, og dere vil finne tilbake til den gode tonen igjen, som oftest.

Trives du ikke på jobben, er du umotivert? Lei? Ja, da snakker du med sjefen din og forteller hva du føler. Så kan dere sammen finne løsninger! Jobben er en stor del av livet ditt, og du skal trives. Glede deg til å gå på jobb fordi det gir deg noe! Finner dere ikke løsninger, nei da er det kanskje på tide å prøve noe nytt. Ikke vær redd for å prøv noe nytt!

Man setter sine egne begrensninger for sitt eget liv, og det er kun DU som kan gjøre noe med dine egne ting. Ta tak, snakk, få det ut, se på løsninger til hvordan ting kan bli bedre. Ikke la deg selv ha det helt greit, eller .. OK. Du skal ha det bra, kjenne på lykke, smile, nyte. Så langt det lar seg gjøre så klart. Men så lenge du prøver så godt du kan, kan du ikke gjøre så mye mer enn det.

Har du mange bekymringer, vanskelige tanker, angst? Vel, snakk med noen profesjonelle. Det er IKKE tabu å gå til psykolog, tvert i mot. Man trenger det. Man trenger å lufte hjertet sitt til noen som er utenomforstående. Jeg har selv gått til en time nå i sommer, for jeg har mange ting som har samlet seg opp. Det er ting fra jeg var liten som måtte ut, bare for å få luftet hjertet og tankene litt. Og fy søren så godt det var! Alt fra skillsmissen til mamma og pappa, bilulykken, angsten i etterkant, flyulykken, stress.. Det er mange tanker som man selv sitter på, og det må ut det også av og til. En ordentlig oppryddning!

Neste gang du tenker en negativ tanke, setter opp begrensninger for deg selv, eller tillater deg selv å ha det vondt.. Ta opp et stoppskilt, se det for deg visuelt. Og når det er oppe, skal du slutte og tenke i den banen du gjør, bare stopp.

Jeg tar opp stoppskilt! Og jeg trenger å ta opp det når jeg skal begynne å løse andre sine problemer. Jeg bekymrer meg og tenker på andre sine ting, som igjen gjør at jeg blir helt ødelagt av samvittighet og tanker som egentlig ikke er mitt bord. Det har faktisk hjulpet med stoppskiltet, you should try it!

Vel.. Dette var mine tanker.. Skriv gjerne til meg om det er spesielle hendelser, og om du trenger tips til hvordan tenke positivt i den sammenheng, så kan jeg prøve å hjelpe!

Dere er gode, jeg liker dere!

SUSS

12 Comments

  1. For et bra innlegg, dette trengte jeg å lese nå. Jeg sliter veldig med sjalusi på kjæresten min. Vært sammen i 4 år, ingenting problem med sjalusi da, men nå dette året har det blitt litt mye så jeg blir helt ødelagt.. Jeg får vonde tanker når kjæresten står og snakker med en annen jente, tekster med en annen jente osv. Det hender vi går ut på byen med hans venner og mine venner for at alle skal bli gode venner. Men i det siste så har kjæresten begynt og tøffe seg overfor meg, lyver til meg og ikke minst unngå meg. Det er fryktelig vondt. Skjønner ikke hvorfor det plutselig har blitt sånn. Jeg har virkelig ikke lyst til å være sjalu på ingen måte, vil slutte og få en vond følelse inni meg hvergang han snakker med en annen.. Er jo ikke bra for forholdet heller :( håper du har noen tips angående dette.

    1. leneorvik

      Så bra Ida at du likte innlegget.

      Okei, dette høres jo ikke helt bra ut. En kjæreste skal da aldri lyge til jenta si? Eller unngå henne? Klart du blir sjalu når han holder på sånn, det er jo en helt naturlig reaksjon! Har du snakket med han om dette? Du må si hva du føler, men samtidig vise at du har null toleranse for sånn oppførsel. Man skal behandle hverandre med respekt i et forhold :-) Klem

  2. Du beskriver slik jeg er :-) Det er så deilig med slike positive mennesker. Du inspirerer Lene! Det finnes en løsning på alt, men mange mennesker ser hindringer i steden for løsninger dessverre. Negativ tankesett er toxic for hjernen rett og slett, og jeg klarer ikke forholde meg til negative personer faktisk. De tar altfor mye energi. Men positive mennesker derimot, de løfter deg opp som solen en varm sommerdag :-)

    Skulle ønske du var min venninne Lene, og at jeg får mulighet til å snakke med deg en gang. Synes vi har så mye til felles og like personligheter. Kjenner meg igjen i alt du sier på dine videoblogs. For oss energiske, rastløse, positive, spontane, eventyrlysne sjeler så er det ikke alle som forstår at A4 liv foran TV’en ikke inspirerer. Vi vil opp og ut.

    Har forøvrig kun sett deg hos Meraki med lille Levi da jeg satt i frisørstolen en gang, men fikk ikke mulighet til å si hei. Håper snart våre veier krysses igjen :-)

    Ønsker deg en god helg.

    1. leneorvik

      Tusen takk Kristin! Nei det er sant, det klarer ikke jeg heller, det er veldig energistjelede som du sier.. Og det er ikke gøy for noen!

      Hehe, ja det virker som vi er ganske like da ja :D Morsomt :-) Nei A4 liv er ikke noe for meg, jeg ser jo ikke på TV engang :D Hehe..

      ÅÅ så hyggelig, da må vi si hei neste gang vettu <3 Stor klem

  3. Jeanette

    Du virker som en fantastisk god person Lene. Jeg kommenterer aldri blogger, men etter å ha lest din i et års tid så må jeg bare. Du har (etter hva jeg har oppfattet via blogg, man kan jo aldri selvfølgelig kjenne en person via en nettside) en så utrolig fin personlighet og sjel. Positiv tvers igjennom og som gir meg energi av å lese. Uten å skrive det så minner du meg på å gå ut å SMILE. Takk for at du deler litt av deg selv, inspirerer og virker som du har beina godt plantet på jorden. Verden hadde vært et bedre sted om flere var som deg. Ha en nydelig helg!

    1. leneorvik

      Tusen takk Jeanette! Det setter jeg veldig stor pris på å høre :-) Så snill du er. Ja, man må faktisk bare smile litt i blant og være happy for at man er til tenker jeg! :-) Gud så heldige vi er! Ha en superfin dag fine deg <3 Stor klem!

  4. Bra skrevet!

    Selv tenker jeg alltid hvis jeg syntes dagen er litt lei eller ting er vanskelig at DET ER ALLTID NOEN SOM HAR DET VERRE ENN MEG!.:. Og prøver å se de positive tingene i livet i stedet. Selv har jeg hatt ME- utmattelses syndrom i 17 år nå. Og er bare midt i 20-årene. Men det som har hjulpet meg er å prøve å alltid være positiv!:-)

    1. leneorvik

      Ja, ikke sant.. Det er dessverre det :-( Har du det? Er det ille da? Håper det går bra med deg <3

  5. Takk for motivasjon :) det er nok veldig mange som har nytte av å lese det du skriver her. Og jeg må si at jeg kan ikke forstå hvordan noen mann kan la en som deg gå. Ikke mange som er som deg!

    1. leneorvik

      Hehe, du er skjønn! Men det var nok ikke riktig for oss, så da bl det sånn <3 Stor klem

  6. Kjære Lene.
    Takk, takk til deg som er så fantastisk – som minner oss på hvor fantastisk livet er (for de fleste) og takk for at du sprer positivitet og glede. Jeg trengte dette nå – ikke fordi jeg er trist og lei men fordi jeg trengte en liten wakeup – call på hvor heldig jeg er og hvor glad jeg bør være.
    Jeg skulle så gjerne ønske jeg hadde en “Lene” i livet mitt – du virker som ei fantastisk jente/venninne/kjæreste/datter/kollega.
    Takk for at du deler livet ditt med oss – takk for at du er så ærlig, at du deler oppturer og nedturer med oss.
    Jeg vet at alt vil ordne seg for deg og jeg vil bare si at jeg er stolt av deg (uten å kjenne deg – men hadde jeg kjent deg vet jeg at jeg ville sagt det til deg).

    Klem Hedda :-)

  7. Hei Lene!

    Så fine ord! Du har så rett!

    Jeg går igjennom en tung periode (for endte gang) med faren min.
    Pappa var min sjelevenn og den jeg så mest opp til da jeg var yngre.
    Han har vært utro mot moren min så lenge jeg kan huske.. Og første gang da jeg fant det ut var jeg 19år.. Og han lovte at det var over flere ganger (noe det ikke var).. Og jeg lovte å ikke si noe til mamma.. Jeg holdt på det et helt år alene.. uten å si noe til noen.. Og fant ut gang på gang at han hadde løyet til meg og fortsatt var med hun andre. Og da jeg først sa det til moren min…Trodde hun ikke på meg.. Og jeg skal si det var en kamp for å finne beviser osv. Det endte med at pappa og jeg kjempet om en data jeg hadde funnet med masse bilder med hun andre fra forskjellige turer. Og da tok hun det endelig til seg… og skjønte problemet..
    Jeg har ufrivillig blitt dratt inn i det utallige ganger. Jeg får feil smsmer, mailer som skal til en annen.. venner ser han med en annen… jeg ser han med en annen… Og det blir alltid jeg som sitter igjen med smerten om jeg skal si noe eller ikke si noe… Og han lyver selvfølgelig og sier at det ikke er sant.. Men da har jeg beviser som han ikke kan lyve om…
    I tillegg har jeg prøvd å være deres “psykolog” sett ting gå i veggene… sett de skrike til hverandre.. sist kastet mamma en varm kaffe kopp mitt i ansiktet til pappa… Og jeg har stått mellom mamma og flere av damene som har vært å ringt på døren hos oss da jeg var yngre. Og moren min tar han tilbake gang på gang.. han slipper alltid unna. Og fortsetter igjen og igjen… Han har jo ingen motgang på å ikke fortsette… Så denne gangen har jeg satt ned foten og tatt helt avstand fra faren min.. Det gjør utrolig vondt.. Men jeg tror det er for det beste akkurat nå…

    Nå er jeg 31år og det har gått 3 mnd siden jeg snakket med han.
    Jeg har akkurat gjort det slutt med kjæresten min (som var en kjempe fin fyr, men mine følelser var desverre ikke der 100%) og har egentlig nok med det. Det er faktisk ikke noe særlig å være singel og 31år.. når alle rundt deg er gift og venter barn nr2… Kjenner på presset… Og på mange måter savner jeg eksen min.. (har bare gått to uker) men jeg vet det var et rett valg…

    I tillegg har alt gått i ETT siden… Men stressende jobb (hjemmetjenesten.. har kun en til to lør i mnd) og har presset meg for hardt på trening og oppsøkt venner så jeg ALDRI er alene.. Det har blitt alt for mye for meg :(

    Jeg har egentlig jobbet med markedsføring hele livet.. Og bodde 5 år i sthlm og hadde samboer der. Jeg gjorde det slutt med han.. Og da jeg slulle flytte hjem ble HELE flyttelasset mitt stjålet fra gaten i sthlm utenfor leiligheten jeg bodde i. Så snakk om en røff ny start..
    Fikk jobb da jeg kom tilbake til oslo som koordinator i et it firma.. men etter et år var det nedbemnning så jeg mistet jobben min… og så ble jeg nr 2 på alle intervjuer i et halvt år fremover (tøffe intervjuer). Det endte med at jeg mistet selvtillitten og beg. å jobbe i hjemmetjenesten. Noe som er givende… men ikke det jeg vil gjøre resten av livet. Det er ekstremt slitsomt og man jobber mye mer enn hva man skal.

    Nå sitter jeg å vurderer om jeg skal begynne å style leiligheter. Jeg elsker interiør og jeg ELSKER leiligheten din! Den inspirerer meg!
    Jeg har hatt en megler på besøk i leiligheten min for å taksere den.. og da ville han at jeg skulle style deres leiligheter. Men jeg er livredd…
    Mye av meg vil begynne på sykepleierlinjen… (men å være en fattig student skremmer meg) Og jeg vet ikke om jeg vil det for meg eller at det skal høres bra ut for andre… Jeg er så usikker…

    Jeg tror også faren min har ødelagt synet mitt på menn…

    Igår ble jeg sykemeldt for psykisk stress… Det er ikke likt meg… Jeg er en som liker å være igang.. og har avtaler… jobber mye.. finne på ting med venner og familie… Men nå må jeg rett og slett følge dine råd og ta det med ro.. sørge litt.. kjenne på hvem jeg er og hva jeg vil..
    Skal oppsøke noen å snakke med… Takk for innlegget ditt, det motiverer meg til å ikke gi opp <3 (beklager langt innlegg, var så godt å få det ut)

Write a comment

Your email address will not be published. Required fields are marked *