En god dose selvinnsikt

Det er rart hvor mye jeg får tenkt når jeg er her hjemme. Hvordan hodet som konstant er på, faktisk tillater seg å la tankene vandre til de helt viktige tingene. I Oslo går livet sin gang, det er et konstant stress, og press – og det tror jeg alle som bor der kan si seg enig i. Jeg elsker livet der, men jeg elsker enda mer og komme hjem, hvor jeg i all stillhet kan tillate meg plass til tanker som er livsviktige, stoppe litt opp, se ting klart, eller klarere. Tankene er jo der, men de slipper kanskje ikke alltid helt gjennom kjas og mas, høyt tempo og forventninger.

Det er jo ikke så rart at tankene kommer trillende når man er i sånne omgivelser ♥

Idag når jeg våknet hadde jeg huset for meg selv. Og for første gang på så lenge jeg kan huske tok jeg morgenkaffen alene i fred og ro. Og da mener jeg alene som i uten telefonen og uten macen, og uten et hode i full speed og en to do liste som stresser meg mer enn jeg orker. Jeg bestemte meg for å la tankene flyte fritt. Så bestemte jeg meg for å skrive noen ord på et papir.

De ordene ble fort til 5 a4 sider. Og jeg klarte ikke slippe pennen før jeg følte meg helt ferdig. Man kan kanskje kalle det for litt selvterapi, og om ikke annet en skikkelig god dose med selvinnsikt.

Ofte føler jeg det er tabu og vise både overfor meg selv, og de rundt meg at jeg har min sårbare og svake side. Jeg vet disse tingene – men jeg har veldig vanskelig for å innrømme det. Si ordene høyt. Det er vanskelig. Jeg føler at ved å gjøre det – så er jeg ikke lengre den personen som skal klar alt selv, som skal ha full kontroll, som vil ha alt i livet på stell. Men.. Jeg er jo det, jeg er jo fortsatt meg. Jeg må bare lære meg å legge “flink-pikesyndromet” til side i blant, legge fra meg kontrollfreaken i meg selv, og lære meg og innrømme for meg selv at det er greit og  ha problemer i blant. Jeg er den personen som alltid skyver det bort, fordi .. “Det er jo ikke noe problem” Det er så typisk meg! Og jeg er så lei av det! Jeg er så opptatt av at jeg skal strekke til, overalt, og i alle sammenhenger. Tillater aldri meg selv og ikke strekke til. Det er jo ikke rart at kreativiteten og motivasjonen til tider faller helt bort! Jeg er for opptatt av å levere! I tillegg til at jeg alltid skal levere på alle fronter – så kverner hodet konstant. Jeg er en tenker, jeg tenker, reflekterer og funderer utrolig mye på alt. Og da mener jeg på det personlige plan. Alt dette sammenlagt blir jo bare kaos, og den eneste personen det går utover er jo meg selv. Men til et visst punkt. Det går jo ikke i lengden.

Det var så inderlig GODT for meg og sitte her i all stillhet alene, med kaffekoppen, papiret og pennen. Jeg ble litt forundret over meg selv når jeg ikke klarte å stoppe og skrive – men alt kom samtidig, det måtte ned. Og så. Ringte jeg noen. Jeg vegret meg ikke engang – jeg vet det er 100 % riktig, og nå er jeg så lettet! Jeg har ringt en coach. Fordi jeg må ha hjelp! Og jeg skal ikke behøve og føle meg som en “faliure” fordi at jeg trenger det heller. Jeg er jo fortsatt Lene, jeg trenger bare litt veiledning og et push i riktig retning for å komme meg på riktig spor. Tenk at det skulle ta meg så mange år å se akkurat det så klart som jeg gjør idag.

Uten at jeg skal gå så mye inn på det, så kan jeg si at jeg har oppdaget at jeg har et mønster. Et mønster som jeg vet jeg har hatt så lenge jeg kan huske, for å være eksakt så tror jeg det begynte rundt 14-15 års alderen. Det ble ekstra tydelig for meg i 2009, men enda tydeligere idag. Og jeg må, for meg selv, finne ut hva som er grunnen til det. Jeg kan si så mye som at det handler om mitt følelsesmessige liv. Det er ikke noe galt, men jeg har sperrer som må bort, ganske mange faktisk. Ting som må snakkes om, reaksjoner jeg må forstå, og handlinger jeg må forstå.

Det er et resultat av noe jeg helt sikkert har opplevd i barndommen, men jeg klarer ikke helt sette fingeren på hva det er. Jeg hadde jo en fantastisk barndom, så det har ingenting med det å gjøre. Jeg har likevel mine mistanker om at det kan ha med mamma og pappa sin skilsmisse og gjøre. Jeg var bare 4 år da jeg fikk telefon fra mamma om at hun skulle reise. Jeg husker det øyeblikket som om det var i går! Jeg husker hvor jeg stod, jeg husker ordene- store og vanskelige ord for en jente på 4 år. Kanskje det har satt noen spor? Kanskje ikke? Jeg aner ikke. Jeg er en jente med utrolig mye kjærlighet, omsorg og omtanke, så sånn sett er det ikke noe feil på det følelsesmessige plan, det handler om så mye annet. Kanskje jeg føler meg klar for å dele det med dere etterhvert, kanskje er det flere som har det på samme måte som meg.. Men jeg må finne ut av det selv, først.

Bare det at jeg satt meg ned og vært helt ærlig overfor meg selv, og skrev ned alt jeg har på papiret- uten begrensninger – er et stort steg. Jeg må kunne innrømme overfor meg selv at jeg har feil, at jeg gjør handlinger som er feil, at jeg kan være mer ydmyk, og ikke minst – at det er lov å legge ned guarden i blant.. Jeg har fortsatt så mye å lære. Men jeg vet at jeg er på god vei.

Nå føler jeg meg lettet, og lettere. Fordi jeg har tatt et viktig valg for meg selv og veien videre. Dette kombinert med en god dose selvinnsikt og vilje til å ta tak i det har allerede hjulpet meg.

Man kan ikke få hjelp før man innser at man trenger det selv. Og det er det absolutt ingeting galt ved ♥ Bare å skrive disse ordene til dere, er også er stort steg for meg, og kanskje jeg – ved å kladde ned disse tingene til dere kan hjelpe dere også.

Stor klem fra en ydmyk Lene ♥

33 Comments

  1. Dette var en inspirerende tekst. Du sier noe viktig. Selv om man har hatt en bra oppvekst, tror jeg uansett det vil være noe som har ligget og “murret” i bakhodet uten at man egentlig er klar over det. Man blir utsatt for mange ulike påvirkninger og summen vil tilslutt skape den man er som person. Jeg føler selv, etter hvert som man blir eldre, at man faktisk blir mer klar over disse inntrykkene. Dette er ting jeg selv har fundert på den siste tiden. Samtidig har jeg sett viktigheten av å kommunisere dette med andre. Åpenhet bidrar til at man forstår at andre også er i samme situasjon, og at ting kanskje ikke er så unormalt likevel.

    Ha en fin dag videre <3

    1. leneorvik

      Tusen takk Sandra, ja absolutt – det tror jeg også. Ting man tar med seg videre men aldri helt får løst før man virkelig tar tak. Viktig å få det ut ja, helt enig. Kommunikasjon er nøkkelen :-) <3

  2. Så fint å lese dette! Jeg er på lik måte med å kverne tanker 24/7, bekymringer og stress, ting som ikke er løst fra tidligere erfaringer. Og jeg tenker å kontakte coach for å bryte opp gamle mønstre og bli bedre til å ta vare på seg selv.

    1. leneorvik

      Ja, det er så viktig det. Gleder meg utrolig til å snakke med han! :-) Stor klem

  3. Det var flott skrevet.

    1. leneorvik

      Takk, Lise :-)

  4. Så fint at du har tatt tak i problemet. For i dagens samfunn er vi en hel haug med jenter som sliter med dette syndromet, og jeg er en av de. Har vært sykemeldt noen uker fra jobb nå for jeg har kjørt meg selv altfor hardt, jeg gikk på en smell og det smalt ganske hardt skal jeg si det. DET er skummelt! Prøver å lære å leve livet mitt annerledes, lære meg at jeg ikke kan være perfekt i alt, lære meg å si nei når jeg er sliten og trenger hvile.

    Ta vare på deg selv så slipper du unna det jeg går igjennom nå.

    1. leneorvik

      Uff, så trist og høre Annika. Ja, nå får du tid til å stoppe opp og reflektere over nettopp de tingene. Håper du er på bedringens vei og tar det med ro fremover :-* Stor klem

  5. Hei Lene.

    Dette er nok det ærligste innlegget jeg har lest fra deg.
    Ikke ment som kritikk men du har bare aldri truffet meg som leser fordi bloggen din for meg har vært altfor glansete i form av at alt bare virker så perfekt ut. Noe livet ikke alltid er. . Vi er i samme alder , men jeg har aldri klart å relatere meg til deg-før NÅ!

    Jeg er så glad for at du tar deg en pause. En pause for å reflektere for fy søren så bra du skriver når du åpner deg! Fortsetter du slik får du iallefall en ny fastleger fra meg:)

    Selvfølgelig ikke kjekt å høre at du også har «issues» men det gjør deg (for meg) til en mye åpnere og varmere person. Jeg sliter også med dette med å alltid føle jeg må prestere. Både privat og på jobb. Jeg har til tider følt meg kvalt av det jeg har trodd har vært andres (urealistisk høye) forventninger av meg før jeg fant ut at forventningene egentlig bare satt i mitt eget hodet..

    Ønsker deg lykke til! Du er tøff som står frem!

    1. leneorvik

      Hei Therese <3 Åh tusen takk for fine ord. Kjekt og høre at jeg endelig traff, hehe <3 Ja, lett å havne der at en stiller alt for høye forventninger til seg selv, og "finner på ting" i eget hode.. Godt å være bevisst på det <3 Stor klem

  6. Wow. Bare wow. Helt nydelig og ærlig innlegg, Lene! Dette er grunnen til at jeg følger deg. Du er så utrolig flink gil å uttrykke deg, og blande personlig med litt…overfladisk om jeg kan si det sånn. Håper du finner hjelpen du ønsker i en coach, og kanskje får delt litt tips til oss nyt kvelden og senk skuldrene i disse fine omgivelsene!

  7. Hei Lene. Jeg pleier ikke å kommentere bloggen din, men nå var jeg nødt. Jeg har selv gått mange runder med meg selv ift. kjærlighetslivet og etterhvert blitt bevisst på mønstre som gjør at jeg havner i en ond sirkel. Som barn & ungdom opplevde jeg å ikke få den anerkjennelsen jeg trengte av pappa. Han var ikke direkte slem, men aldri tilstede slik jeg trengte. Dette har jeg tatt med meg inn i kjærlighetslivet, da jeg alltid jakter på de “uoppnåelige” mennene som jeg virkelig må kjempe for å holde på. Når snille, gode, omsorgsfulle menn kommer min vei klarer jeg ikke å bli forelsket. Jeg har veldig troa på at ting man opplever i barndommen preger en videre i livet, men at man kan endre mye dersom man orker å bli bevisst på det og så jobber for å ta små skritt i riktig endring. Håper det hjelper for deg å gå til coach, hadde vært spennende om du turte å dele mer etterhvert :)

    1. leneorvik

      Hei <3 Så synd og høre, men utrolig bra du er bevisst på det, og tar tak! Jeg må også finne ut av hvorfor mønsteret mitt er som det er.. Kanskje blir jeg klok jeg også! Små skritt er veien å gå :-) <3 Stor klem

  8. Tusen takk! Tusen takk! Tusen takk!

    1. leneorvik

      <3 <3 Bare hyggelig Mari :-)

  9. Du imponerer stadig vekk! Du er tøff som deler, og tøff som gjør noe med det. Kjenner jeg er litt “låst” for tiden. I grunn når det kommer til det meste. Blir fort frustrert og føler jeg står fast på et vis. Enten det gjelder skole, jobb eller andre ting. Kanskje jeg burde koble av alt av mobil og PC, og skrive litt på den “gamle måten”. Kanskje det kan være et godt triks for meg også.. Sender deg en stor klem!
    http://www.charlottetunes.no

    1. leneorvik

      Skjønner hva du mener.. Lett å bli stående fast og la ting rulle i samme mønster. Kan være lurt å bryte opp i blant <3 Klem

  10. «Det er når
    verdens fineste menneske
    nettopp viser seg
    å bare være et menneske
    at hun om mulig
    blir enda finere»

    Indre bestrebelser.

    Det å komme i kontakt med seg selv anser jeg som et av våre største prosjekt i livet. Å være tilstede i seg selv. For å oppnå kontakt må man jobbe og lytte – bli avkledd og våge «å være naken». Det kan være sårbare og vonde prosesser man må gjennom, men gevinsten er stor. Balanse! Vi kommer stadig i ubalanse i dagens samfunn da vi konstant må være på og tilgjengelig. Vi tilater oss selv få pauser der vi er avkoblet. Ofte får vi spørsmål hvem vi er i relasjon med andre, men hvem er vi egentlig i relasjon med oss selv? «Reisen» du nå begir deg ut på er spennende, Lene.

    Takk for at du deler dine refleksjoner <3

    Mari

    1. leneorvik

      ER så fint det diktet der, elsker det! Og helt sant det du skriver Mari – det er så VIKTIG! Godt å skrive det ned til dere også <3 Stor klem til deg

  11. Dette er noe av det aller viktigste, det å sortere og bearbeide traumatiske hendelser i barndommen. I mange år trodde man barn ikke “tok med seg” slike følelser videre, nettopp fordi de var barn. Nå vet vi at slike hendelser former og farger oss videre i livsløpet .Jeg hadde selv en tung opplevelse tidlig i livet da jeg mistet min lillebror, og tilværelsen og livet hjemme endret seg radikalt fra den dagen. Jeg ble veldig “flink pike”, veldig selvstendig og fra tidlig i tenårene søkte jeg bekreftelse og annerkjennelse hos gutter , og senere med et hektisk uteliv på Oslo `s insteder. Jeg jaktet ( og fant) godfølelsen og lykken og ville flykte fra triste og vonde følelser. Har senere vært igjennom andre tunge prøvelser , men har nå som voksen kommet langt og har nå et godt liv. Det er bra at du tar tak i utfordringene, Lene. Det er godt å bli trygg inni seg selv, da står bena enda stødiger på bakken, og med indre ro blir vi en bedre verson av oss selv .Lykke til fremover <3

    1. leneorvik

      Hei Live, tusen takk for fin kommentar. Godt å lese andres erfaringer og tanker. Jeg er som deg, flink pike og selvstendig – kanskje jeg har brukt dette for å dekke over ting som kanskje har vært vanskelige, og glemt av meg selv litt? Ikke vet jeg, men det skal jeg finne ut.

      Stooor klem til deg <3

  12. Kjære flotte Lene!
    Jeg er så glad på dine vegne – det er en fantastisk følelse å kjenne at man tar tak i ting, og det krever mye styrke og selvinnsikt! Og som om det ikke er tungt nok å innrømme det for seg selv, så er det jo like tungt å innrømme høyt for andre. At du deler kompleksitetenni deg selv som mennske er beundringsverdig, og du er et godt forbilde!
    Jeg gikk selv til psykolog en periode da jeg var student, og skulle så ønske det fantes noen som satte mer ord på slikt da (og det er jo ikke så lenge siden 7ish år). Jeg syntes det var så flaut å innrømme, at jeg løy på meg en skade med påfølgende fysioterapi til de jeg studerte med. I ettertid er jeg blitt en stor forkjemper for at det er helt topp å snakke med noen, og å være ærlig om det!
    Og ja – det hjalp! Jeg slet også med «flink jente» problemet, og finn hjelp til å forstå at det er ok å si nei til ting, det er ok at det jeg leverer ikke alltid er perfekt, og det er ok å ha det gøy selv om det er mer man burde gjøre.
    Lykke til Lene! Jeg heier på deg ❤️

    1. leneorvik

      Hei Astrid! Så godt og høre du tok tak i det. Det er bra for alle og snakke med noen i blant. 100%.. Jeg gleder meg til idag, blir spennende å se hva jeg får ut av timen. Stor klem til deg og takk for fine ord!

  13. Fint at du skriver dette til alle ungjenter som følger deg på bloggen, instagram og snapchat. De tror livet ditt er perfekt med fine drinker, masse venninner og fester, lange lunsjer, fine reiser, høye hæler og dype utringninger. Når man blir eldre, skjønner man at det gode i livet er annet enn ytre ting!
    Forskning viser at risiko for depresjon og selvmord øker med antall timer brukt på sosiale medier. En tankevekker!
    Kos deg på hjemlige trakter.

    1. leneorvik

      Hehe, ja nei det er det ikke.. Sosiale medier er jo blitt et “produkt” på mange områder.. Derfor det blir godt med en pause nå i Mexico :-) <3 Klem

  14. Christina

    ❤️

    1. leneorvik

      ;-) <3

  15. Hei Lene,

    så utrolig tøft av deg å skrive dette innlegget og ikke minst at du faktisk tar tak for å forstå deg selv bedre. Dette tror jeg er noe veldig mange burde gjøre i løpet av livet. Mange har imidlertid ikke mot til å “face” seg selv, på godt og vondt. Jeg tror du vil komme veldig styrket ut av en periode med coach og selvrefleksjon. Masse lykke til! Klem <3

    1. leneorvik

      Helt enig <3 Tusen takk Nina!

  16. Så stort skrevet av deg Lene! Jeg kjenner meg igjen i mye av det du skriver. Det er så viktig å ta tak i disse følelsene.. Alle tankene som er med på å styre livet på en eller annen måte. Lære seg selv å kjenne bedre, og kunne forstå hvorfor det er slik. Hvordan man kan lære seg å leve med det. Gå videre og få løst opp i disse ”flokene“. Jeg synes det er så bra at du tør å være åpen om dette. Du som en offentlig person kan påvirke og gjøre en forskjell for mange bare ved det du skriver her. Kanskje også åpner opp for andre til å søke noen å snakke med, og få gode råd av. Du er god tvers gjennom, Lene! Stå på og jobb deg gjennom denne utfordringen! Ikke la noen få deg til å tro at du er ”dårligere“ av den grunn. Det stemmer nemlig ikke! Jeg kjenner meg så igjen i det du beskriver i forhold til dette. Men JEG, ser deg bare som enda mer sterk, tøff og flink som tar tak i ting som dette! Du ser det kanskje som noe ”dårlig“, jeg ser det som enda en god egenskap ved deg! At du er bevisst og moden ❤️ Alt ordner seg for snille jenter! God klem

    1. leneorvik

      Så fine ord Siri, tusen takk. Tror det er viktig å lufte sine innerste følelser og tanker i blant. Som du sier – kanskje det kan hjelpe andre også <3 Stoooor klem!

  17. Åå Lene <3 Jeg har lest bloggen din i maange år og alltid funnet inspirasjon her inne på bloggen. Men nå ble jeg sånn skikkelig glad i deg. Det er NÅ du blir SKIKKELIG inspirerende! Mer av dette <3

    1. leneorvik

      Å <3 Søt du er. Takk Malin!

Write a comment

Your email address will not be published. Required fields are marked *